Jeg sitter her med en liste over folk som tar meg på alvor når jeg sier at det er stor sannsynlighet for at jeg har ADHD.
Senest i dag snakket jeg med ei som jobber med damer som ikke har fått diagnosen før dem var 30 – 40, og hun nikket og nikket. Hun har en stjerne i min bok, sammen med alle andre som tar meg og andre som meg på alvor; selv om vi må forklare oss litt først.
Folk “vet” så veldig mye om dette, for det har vært der oppe i dagen en stund. Det har blitt en “mote”-lidelse.
Sigrun har blant andre skrevet om dette å få ADHD “slengt” etter seg; og jeg synes det forteller mye om problematikken.
For det er så mye som ligner. ADHD er kanskje en av de få nevrologiske lidelsene hvor man kan simulere normal, med mindre man er veldig hardt rammet og i tillegg er veldig utagerende (dette er desverre kjønnsbestemt også, – hvor fort man oppdager det 
).
Men litt tilbake til Sigruns post som da viser eksempler på hvordan folk blir diagnosert med ADHD uten å ha det. Folk som trenger en helt annen hjelp. – Og jeg blir faktisk rett og slett skremt av at leger ikke vet bedre (Ja, dette har jeg vært skremt over i hele høst), og ikke minst psykologer.
Og da hive denne diagnosen etter alle som oppfører seg ADHDisk (jepp, nytt ord! 
)) gjør det ekstra vanskelig for de som faktisk har lidelsen.
Jeg sitter her og glad for at legen jeg har nå spurte meg om problemene jeg hadde var noe nytt; jeg er glad for at han spurte om jeg hadde en forferdelig traumatisk barndom, og alt mulig annet som kan forårsake liknende symptomer. – Om enn det er noe så (i mine øyne) idiotisk som at om jeg stresset over å finne meg i et mannsdominert miljø.
Mest av alt er jeg glad for at han faktisk hørte på meg.
For vi sitter her da med ytterlighetene med å få slengt diagnosen etter seg, og å ikke blir trodd i det hele tatt.
Jeg sitter også her og tenker at det får da være én ting at vanlig folk ikke vet bedre, men fagfolk burde, skulle, skal vite bedre.
Så jeg sitter faktisk og applauderer enhver kommune som vil finne ut av om det er foreldre som er slemme, om det har skjedd noe traumatisk i barnets liv osv, osv. før de klistrer ADHD i panna på disse barna.
For som skrevet; det aller vanskeligste med ADHD er at du kan simulere normal med normale reaksjoner; og kanskje aller mest hvis du gidder å være “rar” og “spesiell”. Du har noen rare egenheter.
Og så da du er utslitt over å være deg selv, sitter en eller annen lur lege og foreslår bipolar. Ja, for kvinne-ADHD og bipolar er skummelt likt.
Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om ikke folk som Virrvarr hadde skrevet om sin bipolar. Pga. dette fikk jeg muligheten til å si “NEI! sånn er jeg ikke.” (Forøvrig kunne jeg har tenkt meg å møte Virrvarr og se på likheter og forskjeller; det eneste jeg vet til nå er at hun ligger foran mens jeg ligger etter..)
Men jeg har desverre kommet over altfor mange kvinner som har blitt feildiagnosert.
Og oppe i denne suppa med leger og desverre psykriatikere/ psykologer som enten slenger på ADHD i hytt og pine eller gjør feil diagnoser, så har vi da grenen med at ADHD ikke finnes i det hele tatt.
Som skrevet før synes jeg sistnevte holdning litt for utbredt. Ja, jeg misliker at “hvem som helst” får utdelt piller for dette, men da ikke gidde å ta problematikken på alvor, det er kanskje verst av alt.
Det er skremmende nok at folk ikke forstår eller tror det er noe annet, og desverre behandler ting deretter. Men “ikke finnes”.. som skrevet før; hvordan skal man håndtere det?
Så det er en forbannet suppe og gjør alt så mye mer komplisert enn det burde ha vært.
Men inntil denne suppa har blitt silet, så vil jeg krysse i margen og gi en stjerne til alle som tar meg på alvor. Fordi det er så skremmende lett å ikke bli det.
