(Ja, da er det straks 8.mars og da vil gjerne feministen i meg ta seg en tur ut.)
Når man gjør et Google-søk på “adhd kvinner” vil man fort se overskrifter av typen “Få jenter og kvinner med ADHD blir oppdaget”, og det er ikke fritt at jeg tenker at dette har rett og slett noe med kjønnsroller å gjøre og hvordan man forventer at kvinner/ jenter skal være.
Hos de fleste kvinner med ADHD så skrur uroen seg innover, i stedet for utover slik det gjør på gutter.
Når man forventer at gutter skal være mer utagerende enn jenter, så er det ingen som stiller spørsmål ved jenta som sitter stille og rolig på pulten sin og ikke gjør så mye vesen av seg. At hun er distré, ikke helt med og lever litt i sin egen verden blir bare forklart med “veldig sjenert”.
Vi har jenter som sliter på skolen, og ingen stiller spørsmål ved det, for jenter er kanskje litt dumme. I virkeligheten så har de et konsentrasjonsproblem.
Vi har jenter som nakker høl i huet på folk, men ikke stiller spørsmål ved det, fordi vi kvinner er jo noen skravlehøner hele gjengen.
Vi har jenter som ikke fikser rydding og holde orden, men da er de bare late.
Og så har vi jentene som ikke helt følger forventningene til kjønn, og bli stemplet med “spesiell adferd” eller i verste fall “adferdsproblemer”.
Det slår meg at det er sistnevnte som blir fanget opp først. “Jasså, du surrer rundt og tar masse plass, ja her må det jo være et problem.”
Det er selvfølgelig bra at de blir fanget opp for det er et helvete å ikke ha kontroll over egen adferd.
Men jeg blir da sittende og tenke på hva slags signal sender man da sender ut til andre jenter og kvinner som ønsker å faktisk ta litt plass. “Det må jo være noe galt meg deg, siden du ikke går stille i gangene.”
Jeg er glad jeg er feminist og har vokst opp med å springe på 8.mars møter.
Fordi det jeg ser og har lest om voksne kvinner med ADHD er at det som sliter aller mest på dem, er at de ikke fikser hverken den tradisjonelle husmorrollen eller mammarollen.
De sitter der med svart samvittighet over at de ikke har fått vasket gulv, laget middag til riktig tid, vasket klær, husket på barnets lekser osv. osv. osv. – listen er lang, og kvinner som oss fikser den ikke.
Hvordan kvinner og jenter “skal være” er en liten klam boks for oss, og jeg tror helt ærlig at mange av våre tilleggsmorsomheter kommer av at vi skal prøve å passe inn i den lille boksen.
Men jeg er feminist og det har kanskje vært med på at jeg kunne leve med denne “lidelsen” så lenge. ADHD først og fremst et helseproblem for meg.
Å surre rundt og ha “spesiell adferd” fordi jeg ikke oppfører meg i henhold til hvordan kvinner skal være, det gir jeg faktisk f. i.
Men det skremmer meg likevel at så mange kvinner og jenter kan gå uten å bli oppdaget fordi de rett og slett passer inn i hva som er forventet av oss.
