Jo mer jeg leser om ADHD, jo mer sikker blir jeg på at det er den knaggen jeg kan henge mine problemer på. Jeg ler, jeg sitter med en klump i halsen, men mest av alt nikker jeg. Nikker, nikker og nikker.
Jeg nikker ikke bare for meg selv, men også andre i familien min.
Og midt opp i all lesingen så begynner jeg (som da har lest Isfolket ørten ganger) å assosiere det hele til Isfolkets forbannelse.
For de uinnvidde så går denne forbannelsen ut på en i hver generasjon blir født med spesielle evner; de onde blir kalt rammede, mens de gode blir kalt utvalgte.
Nå er det ikke ond og god jeg assosierer det med, vi lever heldigvis ikke i sånn svart/ hvit verden, men dette med å være rammet eller utvalgt.
De rammede bruker da evnene sine destruktivt, mens de utvalgte bruker evnene sine konstruktivt.
Og jeg tenker at ADHD er jo litt sånn.
For det er ikke til å legge skjul på at når man begynner å søke om info om lidelsen så slår det mot deg; ord som rusmisbruk, bråkmakere, pøbler, kriminelle..
Men ADHD er ikke bare sorgen, blant annet Lin på Fullt Hus har skrevet veldig fint om de positive sidene.
Og hun skriver noe veldig viktig:
Men kan det være at man noen ganger blir litt for negativt innstilt til barnets særpreg? Kan det være at man istedet for å veilede barna slik at de får utnyttet sitt potensiale og brukt sine unike egenskaper på en positiv måte i altfor stor grad sykeliggjør og ser på barnets særegenheter som noe man skal “få bukt med” snarere enn å lede i riktig retning?
For det er også sånn i Isfolket at engang i blant klarer noen å lede de rammede til å bruke evnene sine konstruktivt istedet for destruktivt.
Og det er det samme med ADHD; å lede i riktig retning. Å klappe for de bra tingene, å lære seg å bruke energien konstruktivt. For det er lett å gjøre ting som er feil når man får inntrykket av at man ikke kan noe annet.
ADHD-mennesker trenger å bli ledet til å bli en utvalgt i stedet for en rammet.
PS. Og kanskje grunnen til at jeg har lest Isfolket ørten ganger, og at jeg i tillegg får assosiasjoner dit, er nemlig dette at uansett om noen er rammet eller utvalgt, så er de uansett annerledes og handler ofte litt på tvers av normen. Og kanskje speilet jeg meg litt i frustrasjonen over alle de rare reglene i samfunnet som disse fiktive menneskene hadde?
Jeg er samboer med en som har ADHD, og som du nevner så er det ikke bare negativt. Han har utrolig med kunnskap, har evnen til å være utrolig effektiv når han først kommer i gang med noe. Og han får meg til å le og smile flere ganger i løpet av en dag enn noen annen jeg har møtt.
De vanskelige tingene blir enklere når man bare skjønner dem litt. Jeg fant mye god info på nettet om å være voksen med ADHD og å være i forhold med noen som har det. Det har vært mye enklere å forholde seg til etter at jeg satte meg inn i det.
Nå har han fått prøve medisiner som har hatt fantastisk bra effekt for ham, og han skal snart få begynne fast. Det blir spennende å se hvordan det blir.
16. January, 2009 @ 06:37
Jeg har faktisk “jobber effektivt” på CV’en min, men samtidig er jeg den “gale” medarbeideren som jobber overtid til langt på natt mens folk rundt sier “Jeg skjønner ikke hvordan du orker” og jeg svarer “Å, det går så bra så”.
Men så var det å komme i gang; jeg ser at jeg faktisk har funnet meg noen triks for akkurat det. Men jeg har da disse dagene hvor jeg bare surrer og ikke får noe gjort. I dag er jeg litt sånn og har dermed brukt 2 og en halv time på å skrive denne kommentaren; tankene mine drar på tur og vil på en måte ikke rette seg mot en spesiell ting.
Men så bra at samboeren din har funnet medisiner som virker.
16. January, 2009 @ 11:06
Ellers vil jeg legge til at jeg synes det er godt å ha en mann som etterhvert har forstått at for meg er det å få unna husarbeid en skikkelig stor seier, – jeg synes det er gørrkjedelig, og da er motivasjonen for å få gjort det ganske så dårlig.
16. January, 2009 @ 13:01
Isfolket er en utrolig bra serie – og mens jeg leste den for tredje gang, drømte jeg mang en natt at jeg var utvalgt (levde meg kanskje litt vel mye inn i historien).
4. February, 2009 @ 22:10
Som jeg kunne sagt det sjøl
Jeg er også sånn som begynner å drømme om bøkene jeg leser.
5. February, 2009 @ 10:02