For tre-fire år siden var jeg på noen kurs i regi av det som da het aetat (nå NAV) hvor de drev med Myers-Briggs’ Typeindikator og jeg kom ut med en veldig sterk I, det vil si ekstremt introvert.

Dette betyr da at jeg liker å være alene, jeg foretrekker å ha «under fire øyne» samtaler, jeg synes store grupper er slitsomme/ skumle, med mer. Tenk «asosialt krek» så har du det, eller «ensom ulv» hvis vi skal være «mystiske».

På disse kursene så ble det da fremhevet at det var veldig viktig å godta at man var som man var, og at f.eks. hvis man er ekstremt introvert så må man godta at det er å være sosial kan være vanskelig og noe man må øve på.

Joda, greit nok, men så kommer kritikeren min inn og spør «Men hvorfor det da?» I det hele tatt hvorfor stemmer denne Introvert-beskrivelsen veldig godt på meg, og er det i det hele tatt sant at jeg foretrekker å være alene og ikke ha kontakt med andre?

Det stemmer at jeg liker å være alene, jeg trives i mitt eget selskap og liker å holde på med mitt uten å bli forstyrret. Litt sånn «Tjuren Ferdinand».

Men ikke hele tida, jeg blir faktisk veldig rastløs hvis jeg har vært mye alene. Og blir veldig «Må se mennesker nå!»

Så jeg har egentlig alltid likt å gå på skole, likte å ha en jobb å gå til når jeg hadde det, likt å feste.. Og jeg syntes det var veldig godt å gå på de aetat-kursene, for da hadde jeg vært hjemme med barn i nesten tre år, og nesten bare sett andre fjes i barneselskaper og til jul og bursdag.

Men jeg blir faktisk sliten av å være med andre, – jo større gruppe, jo mer sliten blir jeg.

- I følge denne Myers-Briggs-greia, så er det visst fordi mennesker som meg synes andre mennesker er slitsomme. Problemet er at jeg synes ikke det (kanskje bortsett fra høylytte ungdomsskole-elever på bussen), jeg synes mennesker er spennende. Jeg liker å høre på hva andre opplever, synes og mener. Andre liv, andre erfaringer. Det er egentlig den samme grunnen til at jeg liker å lese blogger.

Og i tillegg jeg er faktisk ganske glad i å skravle.

Nå sier denne typeindikatoren at jeg foretrekker å snakke med folk på tomannshånd, men sannheten er at det er lettere for meg.

Jeg blir nemlig veldig lett distrahert når det er flere som snakker rundt meg, og/ eller hvis det er mye lyder og bråk.

Så grunnen til at jeg blir sliten i større grupper, er at jeg hele tiden må ta meg sammen for å kun følge med på den samtalen jeg faktisk tar del i.

Så når jeg blir sittende i et hjørne og bare høre på folk i stedet for å delta selv, så er det ikke fordi jeg foretrekker det; jeg har rett og slett kapitulert.

—
Sånn i ettertid synes jeg egentlig det er helt merkelig å si til folk at «Det er jo helt naturlig for deg å være veggpryd på fest, så du må trene mye hvis du skal klare å være noe annet» (Det var vel ikke akkurat det dem sa, men det var slik det hørtes ut for meg); man kan jo begynne å slite sosialt av mindre.