Jeg skulle egentlig skrive kommentarer borte hos både Lin og Minneapolise om mobbing, men tankene ble for mange.

Dette er en av mine bekymringer med skolen, mobbing:

(…)vil han bli mobbet, eller vil han bli mobber? Eller vil han være den som står der stille og ser på?(…)

Jeg ønsker at han skal få være seg selv, jeg ønsker at han ikke skal trenger å tråkke på andre, jeg ønsker at han ikke skal synes det er greit å se på at andre blir tråkket på.

Mobbing er å tråkke på andre med hensikten å hevde seg selv. Å si at noen er mindre, for siden å sette seg selv i større og bedre gruppa. Det er hva mobbing koker ned til.

Men dette er barn, så det koker også ned til hva vi lærer barna våre. Hvordan vi voksne behandler og snakker om andre.

Det er av oss voksne de lærer at noen er bedre enn andre.

- Og jeg har tenkt spesielt på dette i forbindelse “ekteskap for homofile”-debatten, hvor mobbing til stadighet blir tatt som motargument.

Og jeg tenker: “Ja, og hva gjør du for at de barna med homofile foreldre ikke skal bli mobbet? Sitter du der og sier at “det er unaturlig og ikke riktig” eller sier du til barnet ditt at “noen barn har to pappaer(, og sånn er det bare)”?”

Jeg bare lurer. Hva gjør du for at disse barna ikke skal bli mobbet?

- Fordommer mot det ene eller andre er med at noen barn blir mobbet.

Å bli mobbet er et helvete. For alle involvert. Lin er heldig som ikke har blitt møtt med “Å nei, barnet mitt gjør aldri noe galt”.
- Hvis det blir aktuelt vil jeg være den forelderen som vil gjøre noe med det, stoppe sønnen min fra å være en mobber.

Vi sier at “hvis bare du synes det morro, så er det ikke morro”.

Men det viktigste for oss er at han ikke skal trenge å tråkke på andre for å føle seg bedre.

Jeg har vært på den andre siden; “offeret”. Jeg er ikke ett offer. Jeg vil aldri være et offer, men jeg vil likevel si at barneskolen og ungdomsskole var de verste årene av livet mitt.

Men jeg bærer ikke nag til de som gjorde det. De var barn som enten ville skjule sine egne svakheter, eller ville opprettholde sin egen status (så det forundrer meg ingenting at det er de mest resurssterke jentene som mobber). De var barn som hadde lært seg at det var helt greit å tråkke på andre, for den ene eller andre tingen.

Jeg bærer mest nag til de voksne som så en annen vei og gjorde ingenting.

Prøv å vær et barn i to sekunder og tenk på at ingen voksne vil hjelpe deg. Kjenn litt på det. Bare gjør det.

Så ansvaret ligger først og fremst hos oss voksne; vi må forstå at ungen vår kan gjøre noe galt, vi må også forstå at “litt erting” hver jævla dag = mobbing, og skal ikke aksepteres.

Og jeg mener Minneapolise har rett når hun skriver at det bare er et symptom. Jeg har egentlig nevnt det før i denne posten; men det er et symptom. Først og fremst er det et symptom på hvordan vi lærer barna våre å behandle andre.

Men det er også et symptom på hvordan vi får dem til å føle seg. Barna våre er ikke så ulike oss selv; de vil være unike og likevel passe inn. – Og de er unike, og de passer inn – hvis vi lærer dem det.

Og hva gjør jeg?

Jeg bare håper vi klarer dette på et hvis, – i hvert fall nå gjør han ikke noen forskjell på folk.

Og hva med meg, som er det skumle “offeret” (å som jeg hater det ordet)?

Jeg er sterk og svak samtidig. Jeg er veldig klar på hvem jeg er, selv om jeg ikke deler alt på det o’store nettet, så er jeg veldig klar på hvem jeg er. – Og det en styrke. Det å bli fortalt hver dag at “Du er ikke som oss” ga faktisk meg styrke til å være meg1.

Men samtidig er jeg veldig skeptisk til deg. Fordi jeg vet at hvis du ønsker det, så kan du finne opp noe som gir deg en “god” grunn til å tråkke på meg. Så jeg gjør alt for at du ikke skal komme på dette “noe”. – Og det en svakhet. Jeg er redd andre mennesker, for jeg tror det verste om deg til det motsatte er bevist.

Så “Offeret” sitter på et sverd med to egger til slutt.

Var det noe galt med meg? Tja, jeg passet vel ikke “inn” antar jeg. Ikke der.

Og hva med “Mobberen”; Vel, dette kommer helt an på hvorfor de mobbet. Hvis de gjorde det for å skjule svakheter, så sa det stopp et sted.

Men de ressurssterke jentene; ja, de klarte seg selvfølgelig. De var jo ressurssterke. Jeg bare håper at de ikke er blitt til de mobberne som finnes i arbeidslivet.

  1. - og det er faktisk det eneste jeg kan bli virkelig god på [↩]