Jeg har begynt å lese Tidshjulet på nytt i sommer og har latt meg (igjen) fascinere av Aes Sedai-kvinnene.

For de uinnvidde så er Aes Sedai veldig enkelt forklart en gruppering av kvinner som har magiske evner.

Men vi skal snakke om sterke kvinner i fantasylitteraturen, og avil har flere ganger skrevet om det, og aller sist i Heltinnene.

Det som gjør at jeg er ekstra fascinert av Aes Sedai i forhold til andre sterke kvinneskikkelser i fantasylitteraturen, er at de oppfører seg som kvinner, med alle de gode og dårlige ting dette innebærer. Og ingenting av dette gjør dem «svake».

Det som kanskje irriterer meg aller mest med kvinneskikkelser i fantasylitteraturen er at kvinner som er «sterke» gjerne oppfører seg som menn, og gjør manneting. Og oppe i alt dette så trenger hun ingen mann. Altså, super-independent-woman.

Og det er hun helt til hun møter en mann som hun bare må falle for, og se det; nei da gir hun seg med alle mannetingene, og blir myk, føyelig kone i stedet.

For meg fremstår dette som “Nei, altså hun gjorde alle disse rare heltegreiene fordi hun ikke hadde funnet den rette mannen.”

Og det skjer veldig sjeldent i virkeligheten. Altså; hvis en mann gifter seg med Xena, så tror jeg han vil føle seg veldig lurt den dagen hun plutselig ble til en søt kone-pone.

I virkeligheten så gir den rette mannen heltinnen bare mer styrke til å gjøre hva hun bruker å gjøre, og det tror jeg mannen i livet hennes synes er helt greit.

Ellers er det også slik at de fleste kvinneskikkelser i fantasylitteraturen som er søte kone-poner, eller fine “jeg bare henger rundt her og venter på at mannen min skal komme tilbake”-damer blir skjøvet helt i bakgrunnen og blir gitt mindre innflytelse i historien. – Og hvis de ikke er hverken søte kone-poner, eller fine “jeg bare henger rundt her og venter på at mannen min skal komme tilbake”-damer, så er de fæle kjerringer. Og disse driver bare med å skyve mannen i bakgrunnen. – Det er ikke bra det heller.

Så da sitter vi med fire veldig spennende kvinneskikkelser: heltinnen som bare gjøre manneting fordi hun ikke har funnet den rette, søt kone, forelsket, passiv dame og fæle kjerringer.

Aes Sedai er annerledes, generelt sett er kvinnene i tidshjulet annerledes enn annen fantasylitteratur. Disse kvinnene driver stort sett ikke med manneting. De driver med kvinneting.

Og det er faktisk hele forskjellen. De driver med kvinneting; verre plotting, visking i hjørner og lobbyvirksomhet skal du lete lenge etter.

Og de blir heller ikke mindre og gir opp alt ved å knytte seg til en mann. De visker seg ikke ut og blir borte fordi de har funnet en mann.

Og jeg tror nesten dette er unikt innen fantasy; kvinner som gjør kvinneting, uten at det er blir fremstilt som «svakt» eller mindre verdt.

PS: Jeg har ikke noe i mot mannlige helter, men jeg synes bare at kvinner generelt blir fremstilt litt merkelig i denne sjangeren.